Søndagsgrublerier

Det er søndags formiddag, dagens andre kopp kaffe står rykende på bordet, og det er foreløpig bare den ene halvdelen av samboerskapet som har åpnet øynene. Alt er tilrettelagt for en stund uten stress, uten mas, uten noe som helst annet enn kvalitetstid for å pleie egoet.

Likevel bobler det innvendig. Bare tanken på en ny uke stresser meg. Ikke misforstå; jeg liker virkelig å jobbe, jeg synes det er fantastisk. Likevel; jeg har ikke enda funnet ut hvordan man nyter hverdagen. Jeg står opp tidlig, bruker over 3 timer på kollektiv transport hver bidige dag, og når jeg kommer hjem tenker jeg bare på at jeg må skynde meg å legge meg - med det håp om å være tilnærmet uthvilt til neste dag.

Hvordan nyter man hverdagen? Hvordan unngår man å lengte sårt etter to flyktige fridager allerede mandag før lunsj? Det handler vel om å leve i nuet, antar jeg. Jeg har aldri vært særlig god på det - det innrømmer jeg. Dere sitter nå kanskje og tenker at jeg neppe kan trives på jobb, men det gjør jeg. Om man virkelig liker jobben sin burde man vel være i stand til å roe seg ned, ta en dag av gangen, og anse helg som en bonus. Living for the weekend, er det noe som heter. Jeg vil ikke være sånn. Og for å være helt ærlig blir igrunn ikke helgen brukt til noe annet enn å stresse med å skynde seg å være uthvilt - hva enn det måtte innebære.

Enhver får seg nok en oppvekker når man nærmer seg overgangen fra studier til jobb - jeg skjønner det. Det er helt klart en ganske stor omstillingsprosess, som krever både tid og energi. Det handler kanskje om uvithenhet når det kommer til det tradisjonelle voksenlivet. Jeg er ikke uvitende om at den såkalte dansen på roser også inkluderer torner, men akkurat nå kan jeg ikke fatte og begripe hvordan mennesker klarer dette, år ut og år inn.

En ting er klart, om jeg også skal mestre denne hverdagens A4-dans, må man rett og slett lære seg å nyte hverdagen. Og da er vi tilbake til begynnelsen igjen. Hvordan nyter man hverdagen? Hvordan lever man i nuet? Jada, neida, noen eksistensielle rumineringer er vel obligatorisk for en vordende psykolog og A4-menneske. Akkurat nå er meningen med livet jobb, og jeg er på jakt etter flere nyanser.

Ivrig abonnent på nyhetsbrev fra forskning.no

Jada, det daglige nyhetsbrevet fra den norske forskningens verden har vært lesestoff til frokosten i snart 5 år. Det er mer trofast enn ei bikkje, tusen ganger mer stabilt enn NSB, men det er ikke hver dag jeg lar meg rive med. Noen ganger ramler man over veldig interessante saker, noen ganger sperrer man opp øynene i ren forundring over hvor sært og spesialisert et fordypningsemne kan være. I dag var det bare fullstappet av godbiter. Eksempler på saker hvor foten rykker, munnviken dirrer, håret blir elektrisk og øyenfargen din skifter fra sin vante farge til fargene blå/grå/nerd, kan eksempelvis være disse.

"Demokratisk danseband

Kan Ole Ivars og Gluntan bidra til ei betre forståing av korleis demokratiet fungerer? Ja, meiner medievitar." Ole Ivar for president, sier jeg bare. Der alle politiske meninger om demokrati formidles gjennom 13 sanger med lik takt og 3 keyboardtangenter på rullering. Jeg er sikker på at det vil gjøre underverker for valgdeltakelsen.

"Kunstig øye
Tyske forskere har framstilt et kunstig øye som opereres inn under netthinnen. Blinde forsøkspersoner har klart å skille gaffel og kniv på et bord, og lese bokstaver." Dette beviser jo bare at man fortsatt bruker retarderte mennesker til grusomme eksperimenter i det fryktede Tyskland.

"Dårlig sikt gir dårlig partnervalg

Utseendet er viktig, også når fisk velger partner. Den som ikke ser skikkelig, risikerer å gjøre et tilfeldig og dårlig valg." Altså... No shit, Sherlock. Dette bekrefter min brilliante, spontane og lite veloverveide teori om at det finnes to slag fisker. De alkoholiserte og de overfladiske. Ser dårlig? Hallo, det heter ølbriller. Historien går sånn her: Det nærmer seg stengetid på markedet, fisk er desperat etter å få noen på kroken, full fisk møter tilsynelatende lekker fisk, legger ann på frøken fishy, altså, long story short; bada-bing-bada-bong, fisk pluss fisk blir til rogn, og nå sitter fisken igjen med en schtøgg kjerringfisk med blasse fiskeskjell, ustelte tånegler og en haug med småfisk som dessverre arvet sin mors utseende. Men hey, fisk smaker godt, med andre ord, de er vakre på innsiden, og det er det som teller ;)

"Delfin-mamma trenger venninner
Ikke bare familie, men også gode venninner trår til for å hjelpe nybakte delfinmødre med å passe på avkommet." Så kan de svømme rundt i flokk, kakle om bleier, avføringskonsistens, ømme bryst, menn som ikke tar ansvar, smilet som viste seg å være en promp likevel, og okkupere kafeer akkurat som menneskene gjør. Jeg tror ikke lenger drukning er en noe særlig fredelig måte å dø på.

Eksempler på overskrifter på saker som IKKE får meg til å hive frokostblandingen på sidemannen i ren ekstase, er:

"Vulkanutbrudd kan ha gitt lakse-boom

Kan et vulkanutbrudd på en ensom og forblåst øy midt i Stillehavet være årsaken til den beste sesongen på hundre år i en av Canadas viktigste lakseelver?" Jeg vet ikke hva det var i den lavaen som fikk laksen til å begi seg ut på en sexorgie, og for å være helt ærlig, det driter jeg i. La meg spise frokosten min i fred.

 

"Kongen av torvmose

For første gang på over 200 år har en nordmann fått en biologisk familie oppkalt etter seg. En torvmose som finnes i de asiatiske tropene har fått navnet Flatbergiaceae." Nei, sier du det...? Guri malla, sprett champagnen, kle meg i tyll og kall meg Naughty Suzie mens du...

Oi. Skjønner du, eller? Forskning.no <3

Kompliment?

...hva var det hun sa? "Har du legitimasjon?". Jeg ble fullstendig satt ut, gikk to skritt tilbake i ren refleks, og tittet på damen med det lite tiltalende vesenet. Hun var faktisk ganske sur og antakelig relativt misfornøyd med sin egen tilværelse. Jeg hadde ikke med meg legitimasjon. Jeg er 25 om ganske nøyaktig to måneder. Ikke særlig gammel, ikke særlig verdensvant, men 17 år? Det er jeg ikke.

Jeg stotret ikke og jeg sa det med klar tale, trolig markert raskere enn normal reaksjonstid. Hodet hang såvidt med på avgjørelsen. "Jeg-er-24-år!" Jeg følte meg plutselig veldig ung. Jeg var klar til å si syvende-i-første-åttiseks på stående fot, uten å blinke, uten nervøse rykninger, rett og slett med glans. Spørsmålet kom ikke. Jeg fikk handlet mine 20 dagens høydepunkt og forlot butikken med min søster (som også ble legga, men hun er for faen 18 år!).

Det er da ikke et kompliment å bli bedt om å vise legitimasjon helt enda...?

Siden sist blogginnlegg...

har jeg:
...kjørt tog i totalt 74 timer og 40 minutter.
...utviklet en teknikk som hindrer meg i å sove med munnen åpen på toget.
...ikke funnet en idiotsikker teknikk som hindrer folk i å sette seg på det ledige setet. Crap!
...håpet på en normal togkonduktør over høyttaleranlegget 64 ganger.
...blitt skuffet 50% av gangene. "Ju kænn bai kåfii, tii or hått tsjåkkålæit..."
...praktisert i 240 timer.
...sikret meg 100%-jobb ut året.
...forsovet meg og løpt etter bussen sikkert 30 ganger.
...konstatert at lite forandrer seg langs 37-bussens trasé ca. 80 ganger.
...kompensert for voksenlivet med gjennomsnittlig 1 bytur i uka.
...vært sanseløst brisen gjennomsnittlig 1 gang i uka.
...en merkelig trang til å stå opp tidligere på fridager enn før.
...forundret meg over at det nærmer seg ettårsjubileum for Skimelid-Baade-dyaden.
...besøkt mamma etter jobb flere ganger, og blitt skjemt bort alle gangene.
...tatt opp kontakten med to suverene mennesker.
...fått min søster som fast beboer i hovedstaden. Stas!
...opplevd Skambankt for andre gang. Rock!
...konstatert at jeg ikke takler mosh piten lenger. Nedtur.
...og sist men ikke minst; konstatert nok en gang at man har funnet frøkna i sitt liv. Aaaaw.

Skambankt 29.10.10 @ Rockefeller

På trygg avstand fra gale mennesker i mosh piten.

Det er en tid for alt

Tid for å stå opp.

Tid for mat.

Tid for jobb.

Sleep, eat, work.

Det finnes ikke alltid overskudd til å nyte fritiden.

Men, det er en tid for alt.

Farvel ferie. Hallo hverdag. Action.

Siste feriedag - i morgen braker det løs. Jeg vinker farvel til ferien på en så autentisk måte at man lett kan adoptere musikken fra en farvelscene i et rørende drama. Vi snakker snørr, tårer og slow motion-effekter.

Om noen timer snakker vi slitne føtter også. Jeg skal visst bruke siste feriedag på å gå tur. Jeg er ikke så stor fan av å gå tur. Fra A til B uten annen mål og mening enn å gå tur. Det går for sakte og det bekrefter AISS-skåren min. Det er simpelthen for lite action.

Noen ganger blir det for mye action. Som i går for eksempel. Rolig lørdagskveld med blant annet Shutter Island som et av høydepunktene. I butikken nevnte jeg noe sånt som at "jeg er litt redd allerede, og vi har bare sett coveret" og "slapp av, kjære, dette går fint. Vi har flere puter vi kan gjemme oss bak." Jeg hadde hjertebank allerede da man kunne velge språk på dvd'ens hovedmeny.

Det blir ikke bedre når Leo går gjennom mørke ganger fulle av stereotypiske psykiatriske pasienter på rømmen. Selvfølgelig med en nedbrutt strømgenerator. På kvelden. I storm. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; klisjeer er skumle på flere måter. På et tidspunkt kunne man se bena gå sprellende til værs, at hendene lagde omtrent permanente avtrykk i ansiktet og at jeg gjemmer meg bak Eivor for så å utbryte: "Iiiiiiiiii! Æ orke ikke det her!" Jeg skjønte ikke at jeg hadde sagt det før det hadde ramlet ut av meg. Legg merke til at tullefinnmarkingen har blitt så integrert at den automatisk kommer frem i instinktuelle utbrudd...

Uansett! Ferien er over. I morgen er det hverdag. Jeg bruker den siste dagen på å tilpasse meg A4-livet. Jeg skal gå tur. Søndagstur. Til Ullevålsseter. De har vafler der. I morgen skal jeg ta tog. Mandagstur. Til praksisplassen. De har sikkert vafler der også.

Dagens innrømmelse...

...viser at jeg ikke er noe som helst bedre enn andre. I favorittlisten, naturligvis i mappen tittulert "Blogger", er det et slående flertall av blogger som jevnlig omtaler sminke, dagens antrekk og er gjennomsyret av egobilder i ulike kunstige og oppstilte positurer.

Jeg har min faste runde når jeg "leser" disse bloggene, og jeg har ikke oversikt over antall utbrudd preget av forskrekkede ansiktsuttrykk eller nedverdigende uttalelser. Jeg er klar over at ansiktet kan vendes 360 grader både horisontalt, vertikalt og i ulike kombinasjoner av disse retningene, om du vil hardt nok. Jeg burde jo dermed være inneforstått med at man ikke nødvendigvis har sett akkurat dette bildet før - selv om resultatet er slående likt resultatet fra gårsdagens fotoshoot.

Noen av disse menneskene vet jeg hvem er. Og noen av disse menneskene vet jeg har mer å fare med enn det de gir uttrykk for på bloggen sin. Okay, så velger de å bruke både kognitiv kapasitet og sitt lille hjørne på verdsveva til å lire av seg overfladiske blogginnlegg - og det er de i sin fulle rett til å gjøre. Men, det vil ikke si at jeg ikke kjenner et stikk av skuffelse. Andre bryr jeg meg ikke om. Andre trodde jeg ikke bedre om i utgangspunktet. Kanskje er du skuffet over meg, på lik linje som jeg er skuffet over deg, når jeg bruker mine gigagærninger med offentlig lagringsplass til å lire av meg satire og ironi. I likhet med deg, har jeg også rettigheten på min side når jeg velger å bruke ytringsfrihet på noe annet enn promotering av de sidene av et menneske som tross alt er de mest uvesentlige. Slik er det i min verden, men kanskje ikke i din. Og jeg respekterer det. Jeg liker det ikke, men jeg respekterer det.

Jeg undrer meg over hvorfor jeg i det hele tatt har interesse av å følge med på slike blogger. Når man vet hvem menneskene bak ordene er, er det kanskje ikke så rart at man stikker innom, selv om temaene fenger like bra som en forelesningsrekke om bobleplast. Jeg har ikke hatt den ære av å delta på en slik en, heller tror jeg aldri at jeg kommer til å gjøre det, men then again; jeg trodde heller ikke at jeg skulle bruke morgenstunden på å studere bilder hvor hovedpersonen mislykkes i en dobbeloperasjon av innsugde kinn og trutmunn.

Ler jeg av innleggene? Ja, noen ganger. Har jeg noen grunn til det? Nei. Men, vi er alle klar over hvor man finner lite gjennomtenkte ideer, utsagn og historier om havregrøt til frokost, dersom vi skulle ha behovet for å gjøre morgenstunden litt mer gylden og munter. Jeg nevner ingen navn, dere vet selv hvem dere er. Er min blogg bedre enn alle andres? Slettes ikke. Innholdet reflekterer hvem jeg er og hva jeg finner interessant. Og på samme måte som jeg for noen linjer siden sa at jeg respekterte andres blogger, forventer jeg det samme tilbake. Så, kjære verdensboere, bare kjør på og blogg så svetten siler. Min latter høres ei gjennom den store verdsvevas lydisolerte labyrint.