Det er utrolig mange av de for tiden. Jeg har aldri opplevd en sånn periode som jeg gjør nå med så mange merkelige og virkelighetsnære drømmer. I natt for eksempel var settingen begravelse. Det var helt klart i Liabygda og i Liabygda Kyrkje. Det var mormor som skulle begraves og morfar som allerede var død. Og for dere som ikke vet det, mormor døde på nitti-tallet, mens det i dag er to måneder siden morfar døde.
Først presterer presten å peke på hver side i kirken, hvor han påstår at den ene siden har grått flere dager sammenhengende, og at det er derfor vi tørr å gråte og slippe tårene løs, mens de på de andre benkeradene ikke gråter. Jeg fyrer meg opp og sier noe sånt som; "du kan ikke bare dele inn mennesker i to grupper og påstå at medlemmene i hver gruppe er totalt homogene!" på kav sunnmøring.
Så skal kisten bæres ut. Jeg bærte kisten til mormor og jeg bærte kisten til morfar, det er dermed en naturlig greie i drømmen at jeg skal gjøre dette nå også. Presten begynner å si at jeg ikke er sterk nok og at jeg bare kommer til å knekke sammen. Jeg sier "hva så?" dytter presten nesten overende, stiller meg ved kista og sier; "Er det så galt å vise at man sørger da?" - igjen, på klinkende klar, aggressiv sunnmørsdialekt. Så begynner vi og gå nedover kirkegulvet, men det går så altfor fort. Det føles ut som om jeg skal snuble hvert øyeblikk, og jeg roper at de ikke må gå så fort.
Vi får satt fra oss kista, og det er plutselig lite folk. Jeg driver og surrer rundt og titter på gravstenene, men får ikke det hele til å stemme. Så er vi plutselig på en slags minnestund, hvor en person i Liabygda som jeg ikke setter så fryktelig høyt, presterer å si omtrent med en gang vi har kommet; "Er alle forsynte? Kan jeg pakke bort kakene nå? Jeg vil hjem." Så slutter drømmen. Minnestunden var forøvrig bare en slags kantineliknende disk på kirkegården.
Først presterer presten å peke på hver side i kirken, hvor han påstår at den ene siden har grått flere dager sammenhengende, og at det er derfor vi tørr å gråte og slippe tårene løs, mens de på de andre benkeradene ikke gråter. Jeg fyrer meg opp og sier noe sånt som; "du kan ikke bare dele inn mennesker i to grupper og påstå at medlemmene i hver gruppe er totalt homogene!" på kav sunnmøring.
Så skal kisten bæres ut. Jeg bærte kisten til mormor og jeg bærte kisten til morfar, det er dermed en naturlig greie i drømmen at jeg skal gjøre dette nå også. Presten begynner å si at jeg ikke er sterk nok og at jeg bare kommer til å knekke sammen. Jeg sier "hva så?" dytter presten nesten overende, stiller meg ved kista og sier; "Er det så galt å vise at man sørger da?" - igjen, på klinkende klar, aggressiv sunnmørsdialekt. Så begynner vi og gå nedover kirkegulvet, men det går så altfor fort. Det føles ut som om jeg skal snuble hvert øyeblikk, og jeg roper at de ikke må gå så fort.
Vi får satt fra oss kista, og det er plutselig lite folk. Jeg driver og surrer rundt og titter på gravstenene, men får ikke det hele til å stemme. Så er vi plutselig på en slags minnestund, hvor en person i Liabygda som jeg ikke setter så fryktelig høyt, presterer å si omtrent med en gang vi har kommet; "Er alle forsynte? Kan jeg pakke bort kakene nå? Jeg vil hjem." Så slutter drømmen. Minnestunden var forøvrig bare en slags kantineliknende disk på kirkegården.
Jeg tror jeg skal lage en drømmelogg. Det er fryktelig mye rare drømmer for tiden. Jeg lurer på hvorfor.
1 kommentar:
Du da, Siljemor..
Merkelige drømmer er helt normalt her i gården også, men den der var jo litt vel sær. Men de kommer og går i perioder, ja.. Skulle ønske jeg var drømmetyder:)
Legg inn en kommentar