Dagens bekjennelse - It's a bad one

Jeg har... Sett... P-p-p-paradise Hotel. 3 episoder. Og jeg kommer trolig til å se den fjerde i kveld. Jada, neida, jeg vet at det er minuspoeng hos samtlige venner, og mor og søster, beklager. Jeg har sviktet dere. Hvorfor har jeg sett på det? Jo følg med, følg med, så skal dere få gyldne unnskyldninger på rekke og rad... ;)

Jeg kan kalle det et psykologisk-antropologisk studie. Hvordan i alle dager er det mulig å samle en gruppe så enspora mennesker på et hotell (les; bordell) hvor det eneste som står i hodet på dem er sex, drugs 'n dårlig popmusikk? Dette miniatyrsamfunnets lim er overflateoppgulp og kroppsvæsker - det må være et deilig samfunn å leve i. Men det skal sies; å studere denne gjengen er faktisk ganske fascinerende om du holder et faglig øye halvåpent. Har forøvrig lest flere casestudier i rus-seminaret jeg har dette semesteret, og for å være helt ærlig, Paradise Hotel er et casestudie i seg selv.

Jeg får nok en gang bekreftet mine dystre antakelser om menneskeheten. Ja, man mister jo rent troen på menneskets art og mennesket som et sosialt vesen. Sagt på en annen måte, denne subarten av mennesker har ingen sosiale antenner. Men, de har silikon, så jeg antar at det går opp i opp. Og siden vi mennesker liker å få bekreftet våre oppfatninger, så fungerer det som en gylden unnskyldning til å oppsøke nettopp de momenter som har en slik funksjon. Paradise Bordell viser meg at jeg har rett; menneskeheten har dystre fremtidsutsikter. Hvorvidt det er på grunn av deltakerne eller publikum kan diskuteres.

Jeg får bedre selvtillit. Jeg har kanskje ikke kroppen som ansees som den fineste, og jeg har kanskje ikke langt, gult hår og jeg har kanskje ikke 3 liter krigsmaling på meg. Selv ikke når jeg skal på butikken. Det jeg har er et oppegående hode, som til tider er enspora, skal innrømme det, men jeg innbiller meg at jeg kan skilte med andre tankerekker enn sex og alkohol. I alle fall av og til. En annen ting jeg har er evnen til å kle på meg. Jeg mener den fysiske evnen til å kle på meg og det å kunne dekke til kroppsdeler som man i grunn kan unne en viss grad mystikk.



Men det som skremmer meg, og muligens dere, er at jeg ser på det. Jeg har sett ned på mennesker som ser på dette tidligere. Jeg har ledd av dere, skikkelig høyt, inni meg. Og jeg gjør det enda. Jeg er selvfølgelig ikke medlem i denne gruppen "vi som ser på Paradise Hotel", sosialpsykologien gir meg fine mekanismer i så måte. Jeg kommer aldri til å identifisere meg som en seer av dette programmet. Mine prinsipper forbyr meg det. Det er et sosialt nederlag og jeg skammer meg. Men, jeg innrømmer det, jeg ser på det. Hvor lenge vet jeg ikke, men denne uken har jeg sett på det.

Jeg kjemper hardt mot mine egne fordommer. Jeg vil gjerne se tegn på at disse menneskene er oppegående. Kanskje er det derfor jeg fortsetter å se på det? ;)

Jeg avslutter med dette sitatet hentet fra Verdens Gang:
Tine Helene legger ikke skjul på at silikonpuppene fører til at hun ofte blir stemplet som en «dum bimbo». Jeg føler ofte jeg blir dømt på grunn av puppene, og gutter pleier ofte å se mest på dem når de snakker til meg. Jenter blir ofte sjalu og prøver å unngå at jeg snakker med kjærestene deres, selv om jeg bare er hyggelig, sier 23-åringen til Seher.no.