Hvorfor kan ikke mine mandager være lettere rosa?

Mandag. Bare ordet i seg selv er demotiverende - for enkelte. Jeg er en av dem som en sjelden gang ser frem til å ta fatt på ny uke og med nytt mot. Men hver uke har jeg fagre løfter om å stå opp tidlig, dra på lesesalen og sitte der til jeg ser dansende kantareller i margen.

Jeg tror jeg har kommet inn i en dårlig sirkel. Jeg tror at mandager for meg har blitt ensbetydende med brutte løfter. Disse brutte løftene bærer fargen blå. Mandag har blitt ensbetydende med blåmandag i så stor grad at det fungerer som et selvoppfyllende profeti. Jeg burde virkelig ta i bruk de varierende ressursene jeg har på søndager på å lure meg selv til å tro at mandager egentlig har en lettere rosa fargetone. Mandager er gøy!

Rosamandag; forsåvidt et farlig begrep som kan mistolkes og anvendes av barbier til å tvinge en befolkning til å gå i rosa klær - som et ledd i den kollektive hjernevaskingen for å få flest mulig mennesker med i den religiøse kulten sin hvor hennes skjønnhetsideal (les: henne selv) er det som tilbes. Norges største barbieblogger har misforstått: Rosadagen er ikke en gang i måneden, og poenget er ikke å ikle seg rosa. Rosadagen er mandager. Jeg forsøker å mobilisere til kamp mot blåmandagen. Den skal bli lettere rosa på et eller annet tidspunkt.

Hvilken strategi, sier du? Ulempen med å snart være ferdigutdannet psykolog er at man vet hvilke mekanismer som er på spill når man forsøker å overbevise seg selv om at mandager er en god ting, at livet alltid er vakkert og at det ordner seg om man bare smiler til livet. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er en dårlig ting å ha et positivt syn på det meste, men dere som kjenner meg vet at det ikke faller naturlig for meg. Jeg klarer ikke å lure meg selv med en overfladisk positivitet. Jeg klarer det bare ikke.

Her snakker vi muligens om et belønningssystem. God gammeldags belønning. Det fungerer på barn og ungdom når du vil se atferdsendring, og muligens på meg. Ekstremt sagt; jeg skal bestikke meg selv. Men... Jeg blir ikke helt enig med meg selv. Hvorfor skal jeg få belønning for å gjøre det alle andre tar som en selvfølge? Alle vet at mandager, jo, det er det samme som jobb. I alle fall for de aller fleste. Hvorvidt denne jobben innebærer studier eller lønnet arbeid, er irrelevant. Poenget er muligens at min atferd er et uønsket avvik og jeg vil bli kvitt det. Derfor, jeg kan belønne meg selv. Jeg vet bare ikke med hva... Dette skal jeg komme til bunns i.

Blåmandagen vs. rosamandagen. Jeg skal finne ut av dette... Men så liker jeg jo forsåvidt blått bedre enn rosa... ;)