C-mennesket.

Øynene går i kryss, gjespene kommer på rekke og rad, kroppen har ikke fattet at jeg ikke sover, kaffen er rykende varm, og jeg lengter etter dyna.

Jeg tok en test en gang, en høyst vitenskapelig test - på start.no. Testresultatene fortalte meg at jeg var et C-menneske. Jeg er ikke særlig overrasket - og svaret er trolig gyldig på tross av manglende metodisk validitet.

Samfunnet jeg lever i er bygget opp for A-mennesker. Disse menneskene som spretter opp om morgenen og tenker "Å, hei! Jeg tror jeg griper fatt på dagen med en eneste gang! Og jeg skal legge meg tidlig for å kunne stå opp igjen til en ny dag!" - Jeg liker ikke dere. Dere A-mennesker. Jeg protesterer høylytt ved hver anledning. Om ikke testen jeg tok var særlig vitenskapelig, så kan jeg i alle fall skilte med forskning som forteller om at man ikke skal trosse kroppens naturlige døgnrytme. Jeg fungerer faktisk best etter 12 og frem til langt på kveld. En biologisk unnskyldning for å slumre. Mye.

Likevel står jeg opp. Av og til. Som i dag. Og hver gang jeg får det til, hver gang jeg klarer å trosse naturens ønske om at jeg skal sove litt lenger, angrer jeg. Samfunnets press og ideologi om det produktive, morgenglade mennesket gir meg rett og slett følelsen av å være en gedigen slask om jeg ikke kommer meg opp om morgenen. Og som dere vet, det er TUNGT å få meg opp. Bare spør min mor. Hun har fått utrolig mange frustrerende begynnelser på dagen gjennom årene. Tanken på at jeg skal flytte hjem og bo på pikerommet når jeg skal ut i praksis kan jo være utfordrende i seg selv. Jeg satser på at ansvarsfølelsen tar overhånd og drar meg opp etter nakken. Hver morgen. Sånn ca. klokka 06:00... 06:05... 06:10... 06:15... 06:20...